Rafting

Amund drog med KRIK-klassen på overraskelsestur i linjehelga. Me endte opp på Voss på RAFTING!!!



TEAM BANANA

Bilder

Nokre bilder frå dei siste hendingane i min kvardag...


Påska


Magnus og Ingeborg
Ein søndag heime hjå Magnus

Sjøsetting av Anders og Ellen Marie

Fjelltur med KRIK-klassen

Baard 20 år

Bowling...

Tanker om Afrika

Noen tanker eg sit att med etter reisa til Tanzania, og mitt møte med livsglade Afrikanere...

Gjennom menneskene vi møtte i Afrika, fikk vi møte Gud på en ny måte. Tross så store foskjeller. Tross at de lever i en helt annen verden, og har så lite, så elsker Gud dem like mye som han elsker meg. Disse menneskene utstrålte Guds utrolige nestekjærlighet, ved at de tok imot oss rike europere, selv om vi til tider var langt fra takknemlige for det vi fikk. Vi kommer fra vår luksus, ned til Afrika for to uker for å bare se på deres fattigdom. Og enda tar de så godt imot oss.

Rektor på Waama bibelskole forklarte dette på en utrolig bra måte. Han sa at de hadde ikke så mye, og tenkte at om de bare hadde hatt mer penger, så ville de bli lykkeligere. Men han hadde bodd i Norge i to år, og han kunne si at selv om vi var rike, så var vi ikke lykkeligere. Denne mannen visste hva han snakket om. Til tross for at han hadde vært i Norge og følt på rikdommen her, så reiste han likevel tilbake til Tanzania, og valgt å bo der, og tjene Gud der.

Andre som er verdt å trekke frem er Ben og Jesse, som kom fra USA, to unge gutter, forlot det de hadde, reiste ut i bushen, og begynte å jobbe på Waama bibelskole. Først for et halvt år, så et år til, og sannsynligvis ett år til vertfall. Her jobbet de for Gud; de underviste på skolen, og så reiste de ut for å vise Jesusfilm i bushen.

Gud kaller i dag også. Man ser ikke alltid logikken i det som skjer, men Gud har en plan, og han vokter over deg. Problemet vårt er å legge tingene i Guds hender, ja, hele livet vårt i hans hender, slappe av, stole på at Gud vil lede oss. I Tanzania opplevde vi å møte mange mennesker som virkelig hadde latt seg lede av Gud, og utrettet store ting der. Guds ord vender aldri tomt tilbake. Frøydis oversatte Bibelen til stammespråket Iraq. Kjellfrid underviste analfabeter, og lærte de å lese og skrive, først på Iraq, så på Swahili. Marit og Leif viste Jesusfilm, tekstet på stammespråket, til Datogaer.

Uansett hvor vi havner i verden vil Gud ta seg av oss. Det er lett å tro at om man reiser, så reiser man fra Gud, for Gud bor jo i Norge!!? Jeg tror derimot at man kommer nærmere Gud, fordi man ser at man trenger Han, og får mer tid til Han. Hvorfor er man likevel så redd for å la Gud lede livene våre? Jeg tror nok det ligger i at men vil ha det komfortabelt, ha kontroll og gjøre det man helst vil selv.

Som vi så på tur så var det ikke mange der som hadde det særlig komfortabelt. Kanskje visste de ikke hva de skulle spise neste dag, eller om de i det hele tatt fikk mat. Kanskje sov de på murgolv eller jordgolv. Kanskje hadde de ikke muligheten til noen utdanning i det hele tatt, men måtte først og fremst jobbe for å skaffe seg mat den dagen. Dette minner meg lite om å ha det komfortabelt, trygt eller kontroll på livet.Tross at vi lever i to helt forskjellige verdener, så er vi faktisk søsken, og jeg er stolt over mine søsken. Dette gir meg en glede i å kunne hjelpe dem på de måtene jeg kan.

Jeg takker Gud for at Han jobber i meg og med tankene mine. Han har gjort noe med måten jeg tenker på. Jeg har et inderlig håp om at jeg kan få reise tilbake og treffe søskene mine igjen, og så treffe flere. Om jeg kan gjøre noe for dem, så er jeg klar, vertfall i tankene mine. I praksis så er jeg nok ikke så klar. Jeg hadde nok sikkert blitt litt skremt visst jeg faktisk skulle reist ut. Uansett ønsker jeg å reise tilbake og gjøre noe for dette folket.

En del av meg ble igjn på Waama bibelskole, og en del av meg igjen på Haydom Lutheran Hospital og en del av meg i bushen utenfor Katesh. Menneskene vi møtte gjorde så utrolig sterkt inntrykk på meg. De viste en sånn takknemlighet overfor oss og tillit. Dette er et folk uten hastverk, de er gjestfrie og hjelpsomme. Vi var ikke bare gjester, men hedersgjester. Selv om vi kan føle det litt ubehagelig å komme ned der så rike, og likevel gir de så lite av det vi har, betyr det sp mye for dem at vi faktisk kommer. De setter sånn pris på at vi velger å bruke masse penger, forlater vår luksus, for å møte de og se hvordan de har det. Og så vet de at vi kommer til å huske på de, og hjelpe de resten av livet vårt. For en sånn tur gir inntrykk.
Selv om jeg til tider opplevde det som litt ubehagelig å ha det så lite luksus når jeg var der. Måtte tisse i et hull i bakken, sove i harde senger, spise ris og bønner osv. så er jeg likevel så utrolig glad for at jeg gjorde dette...

Alle disse er et viktig bønneemne for meg nå. Jeg vet at Gud jobber med meg, og jeg vet at Gud vil hjelpe dem!

Forvirra

På fredag skulle d skje at me fekk vete om me vart med på KRIK-team; meg Siri Birgitte, Henrik og Per.

D vart utsatt te over i helga, og i dag kom d beskjed at me ikkje fekk vere 4, men bere tre, og så me må vere ei balansert gruppe med minst to av kvart kjønn visst d e kjønnsdelt team. Derfor vart d guttane som i føste omgang fekk tilbudet.

Tebake sitt eg meir forvirra enn nåkken gong. Kor går veien videre? Ka har Gud tenkt for meg videre? No treng eg virkeli at Gud gjer meg nåkken svar. Så lenge har eg trudd at KRIK- team va Guds vilje, forde alt ordna seg der, og eg følte ein ro ved d. No lukka dendøra seg, og foran meg har eg tre åpne dører, som eg ikkje veit ka eg ska velge. Eg vil så gjerne gå der Gud vil ha meg, men no veit eg ikkje kor han vil ha meg, og ka eg kan mestre...