15.desember

Høyr kor englar syng frå sky:

Krist er fødd i Davids by,

kjem med frelse til oss ned,

gir oss med Gud Fader fred

Glade alle folk stig fram,

for å hylle det Guds Lam.

Kom, ver med i dette kor

som no tonar over jord.

Syng med englar høgt i sky:

Krist er fødd i Davids by.

Krist av englar ære får,

Krist er evig Herren vår.

Han som har Gud sjølv til Far,

kom då tida mogen var,

kledde seg i kjøt og blod,

nådig mellom oss han stod.

Jesus, vår Immanuel,

er vårt trygge frelsefjell

Syng med englar høgt i sky:

Krist er fødd i Davids by.

Syng ein song til Herrens pris.

Lovsyng han på englevis.

Rettferds sol, vår frelsegrunn,

pris skal ha frå kvar ein munn.

Fødd ved Anden, av ei møy,

fødd så ikkje vi skal døy,

fødd til liv og lækjedom

gjev han oss i himlen rom.

Syng med englar høgt i sky:

Krist er fødd i Davids by.

14.desember

Den heilage ande skal koma over deg, og krafta frå Den høgste skal skyggja over deg. Difor skal òg barnet som blir født, vera heilagt og kallast Guds Son.

Et blendende lys i mørket

et varsel om det som var hendt

Over den sovende byen

en strålende stjerne stod tent

Det var som om jorden holdt pusten

før himmelens lovsang brøt ut

Og de som fant veien til krybben

stod ansikt til ansikt med Gud

En gjeterflokk sprang til stallen

et under der inne de så

Han som er lyset for verden

der inne i krybben sin lå

Og vismenn fra landet langt borte

på spørsmål og gåter fikk svar

Med undreing og takk i hjertet

til Jesus de gaven sin bar

I tindrende barneøyne

vi stjernen fra Betlehem ser

Mellom to bedende hender

det nyfødte underet er

Et ydmykt og hjelpeløst hjerte

er stallen der frelseren bor

Guds himmel er åpen for alle

som kneler ved krybben og tror

13.desember

«Ver ikkje redd, Maria! For du har funne nåde hos Gud. Høyr! Du skal bli med barn og få ein son og du skal gje han namnet Jesus. Han skal vera stor og kallast Son til Den høgste. Herren Gud skal gje han kongsstolen til David, far hans.

Han skal vera konge over Jakobs hus til evig tid,

og det skal ikkje vera ende på kongedømet hans.»

Jeg snublet omkring i svarteste natten

Da tente du stjernen med lys ifra deg

Jeg følte meg ensom og tom og forlatt

Da du viste du tenkte på meg

Jeg hutret og frøs da du gav meg din varme

Du så vel at jorda var naken og kald

Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet

Og viste meg vei til en stall

Himmel på jord

En glede så stor

Jeg er'ke alene

Her jeg bor

Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne

Da hørte jeg englene synge om fred

Legg våpnene ned, det er jul du må finne

En fred inni hjertet et sted

Himmel på jord

En nåde så stor

Jeg er'ke alene

Her jeg bor

Hver gang jeg ser opp på min himmel så vet jeg

At undrenes under er det som har hendt

Jeg føler meg trygg for jeg slipper å lete

Nå vet jeg hvor stjernen ble tent

Himmel på jord

En nåde så stor

Jeg er'ke alene

Her jeg bor

Jeg er'ke alene her jeg bor...

12.desember

For eit barn er oss født, ein son er oss gjeven. Herreveldet kviler på hans aksler, og han skal kallast: Underfull Rådgjevar, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.

No koma Guds englar med helsing i sky,

Guds fred og velsigning dei bjoda.

No stig ifrå jordi ein helgasong ny,

som skal gjennom himmelen ljoda:

Guds fred og vel møtt,

du barn som er født!

Vår fredsfyrste høgt vere lova!

No Ijodar ein lovsong frå alle Guds born,

på alle folks tungor dei kveda.

Så vida som klokkone tima frå tårn,

stig tonar av hugnad og gleda.

Alt kling som i kor:

Guds fred over jord!

Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Lat gjeteordet ganga frå grend og til grend

så vida som tunga kan mæla,

om sonen som er oss frå himmelen send,

all verdi til siger og sæla!

Syng ut i kvar bygd:

Guds fred ifrå høgd!

Vår fredsfyrste høgt vere lova.

11.desember

Gled deg storleg, Sions dotter, set i og jubla, Jerusalem! Sjå, kongen din kjem til deg. Rettferdig er han, og siger har han fått; audmjuk rid han på eit esel, på den unge eselfolen

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu fødte rom

Der samles mine tanker som i sin hovedsum

Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt

Jeg kan deg aldri glemme velsignet julenatt

Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn

Og full av lengsel sukke, kom Jesus dog her inn

Det er ei fremmed bolig, du har jo selv den kjøpt

Så skal jeg blive trolig, her i mitt hjerte svøpt

Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø

For deg, for deg alene jeg leve vil og dø

Kom la min sjel deg finne sin rette gledesstund

At du ble født her inne i hjertets dype grunn

10.desember

Difor skal Herren sjølv gje dykk eit teikn: Sjå, ei møy skal verta med barn og føda ein son, og ho skal kalla han Immanuel.

I denne søte juletid

tør man seg rett fornøye

og bruke all sin kunst og flid

Guds nåde at opphøye

Ved ham som er i krybben lagt

vi vil av all vår sjelemakt

i Ånden oss forlyste

Din lov skal høres, Frelsemann

så vidt og bredt i verdens land

at jorden den skal ryste

9.desember

Den formiddagen hadde fru Finkeltopp god tid. De satt lenge ved bordet og spiste appelsiner mens fru Finkeltopp lærte Pelle hvordan han skulle bli bedre kjent med Jesus. Hun fortalte at han bare behøvde si:

- Kjære Jesus, kom og vær hos meg! Så kom Jesus og var hos Pelle. Pelle kunne fortelle Jesus alt det han gikk og tenkte på. Når han var glad og hadde det godt, kunne han takke Jesus for det, og når han hadde det vanskelig, kunne han be Jesus om hjelp. Når han var redd og alene, så varn han ikke alene likevel, for Jesus var jo hos ham, og Jesus var den sterkeste i verden. Det likte Pelle å høre, for noen ganger hadde han det vanskelig, og noen ganger kjente han at han var redd.

Pelle hadde aldri sagt det til fru Finkeltopp, og ikke til Jonathan heller, men han var redd for å legge seg om kvelden. Før hadde han sovet inne hos mamma Malla og pappa Kalle. Men nå var jo ungen der. Derfor måtte Pelle ligge helt alene på gutterommet. Pelle likte rommet sitt om dagen, men når kvelden kom og det var mørkt der inne, ble alt så annerledes. Da kunne det være noe farlig under senga. Kanskje et monster...

Da måtte han ha døra på gløtt for å føle seg tryggere. Da ble han plutselig så tørst at mamma måtte komme med vann til han. Han måtte rope på pappa for å høre hva klokka var. Han måtte ha en godnattklem til. Han måtte ha mer vann. Han måtte på stua for å hente en eventyrbok han hadde glemt...

Jo, Pelle visste hvordan det var å være redd og alene. Men nå behøvde han ikke være alene lenger. Han hadde fått en usynlig venn. Den sterkeste i verden.

- Jesus kan jage vekk monstrene som gjemmer seg under senga mi, sa Pelle. - Ikke sant vel? Han kan det?

Fru Finkeltopp lo litt. Så sa hun at det fantes ikke monstre. Men visst monstrene hadde vært virkelige, så kunne Jesus jage dem vekk. Det var det som gjorde Pelle modig.

Han var ikke redd for å legge seg den kvelden. Mamma Malla ble helt forundret, for Pelle sa at han ikke behøvde noen dørsprekk til gangen. Pelle trengte ingenting den kvelden. Han bare lå i sengen sin og var stille. Men han var ikke så stille som mamma Malla trodde, for han snakket med Jesus.

- Kjære Jesus, hvisket han. - Jeg vil at du skal komme og være hos meg.

Etterpå ble han så glad at han nesten lo, for nå visste han at den usynlige vennen var inne i rommet og hørte på han.

- Jeg vet noe om fru Finkeltopp, sa han til Jesus. - Hun tror ikke det finnes monstre, men kan ikke du se under senga for sikkerhetskyld? Det er der de pleier å være. Og jag dem vekk alle sammen! Si at de aldri skal komme tilbake igjen. Tusen takk, Jesus! Nå er jeg ikke redd lenger.

8.desember

At det gikk an å bli så glad på en liten stund! Pelle hadde nettopp vært sinna og trist, men han lo og sang da han gikk fra Jonathan den dagen. Det var fordi han hadde fått en ny venn. Når jeg snakker om ny ven, så mener jeg ikke Jonathan. Jonathan var ikke ny lenger. Han og Pelle hadde vært venner i mange dager.

Det var DEN USYNLIGE VENNEN, han som het Jesus og var konge over alle kongene. Du kan ikke gjette hvordan Pelle ble kjent med den usynlige vennen. DErfor har jeg tenkt å fortelle hva som hendte. Til å begynne med hendte ikke annet enn at Pelle kranglet md Jonathan. Pelle vågde ikke å krangle når fru Finkeltopp var der, men fru Finkeltopp hadde gått ut på kjøkkenet for å hente appelsiner.

Forresten var Pelle sur på Jonathan før fru Finkeltopp gikk ut av stua. Det var fordi Jonathan hadde dyttet til ham og ødelagt de fine tankene hans. Jonathan skjønte visst ingenting, for han dyttet enda en gang og sa:

- Blir det ikke gøy?

- Hva er det som blir gøy? spurte Pelle.

- Å leke med ormer.

- Hvorfor skal vi leke med ormer?

- Jo, for når Jesus blir konge på jorda, da biter ikke ormene, og da kan vi leke med dem.

- Jeg bryr meg ikke om å leke med ormer, sa Pelle. - Jeg vil heller være venner med Jesus og mate hesten hans.

Det var da de begynte å krangle, for Jonathan påsto at en kunne være venner med Jesus når som helst, og Pelle sa at det kunne en ikke.

- Jeg er iallfall venner med Jesus, skrøt Jonathan.

- Det er du ikke, det, ropte Pelle

- Joda, det er jeg.

- Nei, for det går ikke an å være venner med noen som ikke bor på jorda.

- Jammen Jesus er på jorda, sa Jonathan. - Han er det.

- Nei, for han er i himmelen! Mammaen din sa....

Pelle tidde brått, for akkurat da kom fru Finkeltopp inn i stua med appelsinene. Hadde hun hørt hva de ropte til hverandre? Ja, kanskje. Iallefall satte hun seg ned ved bordet og fortalte hvordan man kunne være venner med Jesus. Det var helt merkelig. Hun satt der så hverdagslig og skrelte appelsiner. Samtidig sa hun ord som Pelle aldri hadde hørt før, og som han aldri glemte siden.

Fru Finkeltopp sa at Jesus kunne være mange steder på en gang. Det kunne ikke menneskene, for de var bare mennesker. Men Jesus var Guds Sønn. Derfor kunne han alt! Han kunne sitte på en trone i himmelen og være konge over englene. Samtidig kunne han gå usynlig omkring på jorda og se hva menneskene holdt på med.

Jesus elsket menneskene. Han elsket både de snille og de slemme, og han ønsket å være venner med alle sammen. Men de hadde jo fått sin egen vilje. Derfor kunne han ikke bestemme over dem. De måtte selv velge om de ville ha ham til venn eller ikke...

Pelle syntes det var rart at Jesus brydde seg om slemme folk. Men det var litt fint også, for han visste at han hadde gjort mange ting som ikke var helt bra.

- Du fru Finkeltopp.....sa Pelle tankefullt. - Tror du Jesus vil være venner med meg også?

Han ønsket at fru Finkeltopp skulle si ja. Å, som han ønsket det. Så svarte hun ja.

- Ja, hvis du vil det selv.

- Jeg vil det, jeg vil det! ropte Pelle ivrig.

- Da er dere venner, sa fru Finkeltopp. Så enkelt var det.

7.desember

- Kommer han aldri mer tilbake igjen, han Jesus? Det var Pelle som spurte, og det var den sjette gangen de hadde fortellerstund hjemme hos Jonathan.

- Joda, det gjør han, sa fru Finkeltopp. Og så fortalte hun hvordan det ville bi når Jesus kom tilbake til jorda.

Da skulle han ikke komme som et fattig, lite barn. Han skulle ikke bli født i en stall i Betlehem. Nei, da skulle han komme som en mektig konge. Han skulle herske over alle land i verden, og over alle konger på jorda. Alle mennesker skulle se ham når han kom gjennom lufta sammen med englene sine. Da skulle det bli så lyst som når lynet for over himmelen. Å, for et syn det skulle bli.

Når Jesus ble konge over jorda, da skulle han gjøre slutt på alt det onde, og sette fienden i fengsel. Da skulle det bli ferd i hele verden. Ingen skulle krige mot hverandre, og ingen skulle være uten mat. Da skulle løvene miste rovdyrtennene sine. De skulle få oksetenner og oksemage, slik at de kunne spisse gress igjen. Alt skulle bli slik som det var i den deilige hagen Gud hadde skapt en gang for lenge siden.

Øynene til Pelles skinte mens fru Finkeltopp snakket. Han kunne se Jesus i tankene sine. Pelles Jesus red over himmelen på en snøhvit hest. Han hadde gullkrone og gullsverd, og han hadde prektig, rød kappe som bølget i vinden. Bak ham kom alle englene. Pelle visste ikke hvordan engler så ut, men han trodde at de lignet litt på Jesus.

Englene red på hvite hester, de også, og gullsaler hadde de alle sammen, men ikke så fine som kongens. Ingen kunne måle seg med ham. Pelle så at englene hadde gulltrompeter som var pyntet med perler. Når de blåste på trompetene, ble hele himmelen full av lyd. Det tutet mye mer enn på 17.mai. Ja, det var så flott at Pelle holdt på å miste pusten!

Men englene gjorde mer enn å blåse på trompet. De ropte ut beskjeder til menneskene.

- Her kommer kongenes konge! ropte de med høye englestemmer.

- Gi plass for kongens konge! Knel for hans høyhet og hyll ham, alle menneskebarn!

Og alle knelte. Pelle også. Han bøyde nakken i ærbødighet for kongens konge, Guds Sønn. Det var en veldig høytidelig stund.

Da Pelle løftet hodet, oppdaget han at det sto en ys skikkelse foran ham. Det var kongenes konge! Ja, tenk, den mektige kongen sto og så på ham med de gyldne øynene sine. Kappen hans glinset som silke. Det glimtet i gullsverdet, og det lyste fra alle juvelene han hadde i kronen. Men ansiktet hans lyste aller mest. Pelle fikk en skygge bak seg, så sterk var glansen fra kongenes konge.

- Pelle Pimpen! Det var kongen som snakket. Han snakket til Pelle. Stemmen hans var annerledes enn stemmer pleide å være. Den lignet torden og musikk.

- Pelle Pimpen, sa kongen. - Jeg har lagt merke til deg. Du er trofast og modig. Jeg ønsker at du skal være min venn og spise ved mitt kongelige bord. Vil du det?

- Ja, Herre Konge, hvisket Pelle.

- Så stig opp på hesten min, sa kongen.

Men Pelle kom seg aldri opp på den hvite hesten, for akkurat da hørte han en annen stemme. Det var stemmen til Jonathan. Den trengte seg langt inn i tankene hans.

- Blir det ikke gøy? ropte Jonathan. Og så rusket han i Pelle. Han rusket vekk alle de fine tankene som Pelle hadde tenkt.

Kongenes konge og englehæren ble borte i et øyeblikk. Det var bare Pelle som ble igjen. En helt vanlig Pelle. Pelle hadde tenkt så deilig, og så var det ikke sant. Han var ikke kongens venn likevel. Han var bare Pelle Pimpen fra Snurrebekk.

6.desember

Den femte dagen fortalte fru Finkeltopp om det fornderlige som hendte etter at Jesus ble lagt i graven. Jesus ble ikke begravd i jorda. Han ble lagt i en gravhule som var hogd ut av fjellet. Foran åpningen lå det en kjempestor stein, og utenfor graven var det massevis av soldater. De skulle passe på at ingen fikk lurt seg til å stjele Jesus og bære ham bort.

Det var fordi Jesus en gang hadde sagt noe merkelig. Han hadde sagt at han kom til å bli drept, men han skulle ikke ligge lenge i graven og være død. Når ter dager var gått, skulle han bli levende igjen. Noen sa at det bare var tull, og at Jesus var en bedrager. Han kom aldri til å bli levdende igjen. Sånt hendte bare ikke.

Men det var noe annet som kunne hende. Disiplene til Jesus kunne smyge seg ut om natta mens folk i Jerusalem lå og sov. De kunne bære Jesus bort fra graven så stile som spøkelser, og siden kunne de si:

- Ha-ha! Jesus er bitt levede igjen! Han er ikke i graven lenger. Bare se! Graven hans er tom! Han har stått opp igjen! Det var sant, det han sa!

- Sånn kunne det gå hvis ingen passet på graven. Men nå var soldatene der, og de fikk ikke lov til å blunde et øyeblikk. De måtte være spillvåkne, og spesielt den tredje dagen, for det var da det kunne hende noe. Og soldatene sov ikke. De stirret mot graven med stive øyne, men de så ikke en eneste, liten disippel som kom for å stjele Jesus. Ingen listet seg mellom buskene. Alt var stille.

- Nei, soldatene så ingen disipler. Men de så noe annet. De så et lyn som kom ned fra himmelen. Nei, det var ikke et lyn likevel. Det var...det var en...en engel! En ordentlig engel var det! Engelen vippet steinen bort fra graven så lett som inegn ting. Samtidig begynte jorda å riste under føttene på soldatene. De ble så redde som de aldri har vært før. De trodde de skulle dø. Men det hendte mer. Det hendte noe helt utrolig, for at ut av graven kom Jesus Kristus, Guds Sønn. Han så ikke ut som en dødning. Nei, han strålte som solen og stjernen og regnbuen. Han var vakrere enn det finnes ord for.

- Men soldatene så det ikke. De hadde visst besvimt. Det fantes ikke en eneste soldat som sto på føttene sine. Alle lå strødd omkring på marka. Ingen mennesker så at Jesus gikk ut av graven sin. Ingen mennesker visste at Jesus gikk ut av graven sin. Ingen mennesker visste at akkura da hadde Jesus seiret og fienden tapt. Men fienden visste det. Og han krøp sammen og skalv.

- Siden viste Jesus seg for disiplene så de skulle se at han levde. Han sa at han snart skulle reise til sin Far i himmelen. Men disiplene behøvde ikke å være redde, for han skulle passe på dem likevel. Og en dag tok han farvel med dem. De sto på et lite fjell og så på at han ble løftet opp fra jorda. Høyere og høyere steg Guds Sønn. Ennå kunne de se ham der oppe i den klare lufta. Han løftet hendene som om han ville velsigne dem. Men så kom en sky seilende over himmelen. Den stilte seg foran ham som en gardin. Da ble han borte, og de så ham ikke mer...

Alt dette fortalte fru Finkeltopp til Pelle og Jonathan. De satt stille hele tiden. De hadde visst aldri sittet så stille før. Pelle var stille siden også, da han gikk hjem til seg selv. Ved hekken stanset han og stirret opp i luften. Han tenkte at et sted der oppe måtte himmelriket være. Og han undret seg over at Jesus kunne passe på disiplene når han var så langt borte.