10.desember

Difor skal Herren sjølv gje dykk eit teikn: Sjå, ei møy skal verta med barn og føda ein son, og ho skal kalla han Immanuel.

I denne søte juletid

tør man seg rett fornøye

og bruke all sin kunst og flid

Guds nåde at opphøye

Ved ham som er i krybben lagt

vi vil av all vår sjelemakt

i Ånden oss forlyste

Din lov skal høres, Frelsemann

så vidt og bredt i verdens land

at jorden den skal ryste

9.desember

Den formiddagen hadde fru Finkeltopp god tid. De satt lenge ved bordet og spiste appelsiner mens fru Finkeltopp lærte Pelle hvordan han skulle bli bedre kjent med Jesus. Hun fortalte at han bare behøvde si:

- Kjære Jesus, kom og vær hos meg! Så kom Jesus og var hos Pelle. Pelle kunne fortelle Jesus alt det han gikk og tenkte på. Når han var glad og hadde det godt, kunne han takke Jesus for det, og når han hadde det vanskelig, kunne han be Jesus om hjelp. Når han var redd og alene, så varn han ikke alene likevel, for Jesus var jo hos ham, og Jesus var den sterkeste i verden. Det likte Pelle å høre, for noen ganger hadde han det vanskelig, og noen ganger kjente han at han var redd.

Pelle hadde aldri sagt det til fru Finkeltopp, og ikke til Jonathan heller, men han var redd for å legge seg om kvelden. Før hadde han sovet inne hos mamma Malla og pappa Kalle. Men nå var jo ungen der. Derfor måtte Pelle ligge helt alene på gutterommet. Pelle likte rommet sitt om dagen, men når kvelden kom og det var mørkt der inne, ble alt så annerledes. Da kunne det være noe farlig under senga. Kanskje et monster...

Da måtte han ha døra på gløtt for å føle seg tryggere. Da ble han plutselig så tørst at mamma måtte komme med vann til han. Han måtte rope på pappa for å høre hva klokka var. Han måtte ha en godnattklem til. Han måtte ha mer vann. Han måtte på stua for å hente en eventyrbok han hadde glemt...

Jo, Pelle visste hvordan det var å være redd og alene. Men nå behøvde han ikke være alene lenger. Han hadde fått en usynlig venn. Den sterkeste i verden.

- Jesus kan jage vekk monstrene som gjemmer seg under senga mi, sa Pelle. - Ikke sant vel? Han kan det?

Fru Finkeltopp lo litt. Så sa hun at det fantes ikke monstre. Men visst monstrene hadde vært virkelige, så kunne Jesus jage dem vekk. Det var det som gjorde Pelle modig.

Han var ikke redd for å legge seg den kvelden. Mamma Malla ble helt forundret, for Pelle sa at han ikke behøvde noen dørsprekk til gangen. Pelle trengte ingenting den kvelden. Han bare lå i sengen sin og var stille. Men han var ikke så stille som mamma Malla trodde, for han snakket med Jesus.

- Kjære Jesus, hvisket han. - Jeg vil at du skal komme og være hos meg.

Etterpå ble han så glad at han nesten lo, for nå visste han at den usynlige vennen var inne i rommet og hørte på han.

- Jeg vet noe om fru Finkeltopp, sa han til Jesus. - Hun tror ikke det finnes monstre, men kan ikke du se under senga for sikkerhetskyld? Det er der de pleier å være. Og jag dem vekk alle sammen! Si at de aldri skal komme tilbake igjen. Tusen takk, Jesus! Nå er jeg ikke redd lenger.

8.desember

At det gikk an å bli så glad på en liten stund! Pelle hadde nettopp vært sinna og trist, men han lo og sang da han gikk fra Jonathan den dagen. Det var fordi han hadde fått en ny venn. Når jeg snakker om ny ven, så mener jeg ikke Jonathan. Jonathan var ikke ny lenger. Han og Pelle hadde vært venner i mange dager.

Det var DEN USYNLIGE VENNEN, han som het Jesus og var konge over alle kongene. Du kan ikke gjette hvordan Pelle ble kjent med den usynlige vennen. DErfor har jeg tenkt å fortelle hva som hendte. Til å begynne med hendte ikke annet enn at Pelle kranglet md Jonathan. Pelle vågde ikke å krangle når fru Finkeltopp var der, men fru Finkeltopp hadde gått ut på kjøkkenet for å hente appelsiner.

Forresten var Pelle sur på Jonathan før fru Finkeltopp gikk ut av stua. Det var fordi Jonathan hadde dyttet til ham og ødelagt de fine tankene hans. Jonathan skjønte visst ingenting, for han dyttet enda en gang og sa:

- Blir det ikke gøy?

- Hva er det som blir gøy? spurte Pelle.

- Å leke med ormer.

- Hvorfor skal vi leke med ormer?

- Jo, for når Jesus blir konge på jorda, da biter ikke ormene, og da kan vi leke med dem.

- Jeg bryr meg ikke om å leke med ormer, sa Pelle. - Jeg vil heller være venner med Jesus og mate hesten hans.

Det var da de begynte å krangle, for Jonathan påsto at en kunne være venner med Jesus når som helst, og Pelle sa at det kunne en ikke.

- Jeg er iallfall venner med Jesus, skrøt Jonathan.

- Det er du ikke, det, ropte Pelle

- Joda, det er jeg.

- Nei, for det går ikke an å være venner med noen som ikke bor på jorda.

- Jammen Jesus er på jorda, sa Jonathan. - Han er det.

- Nei, for han er i himmelen! Mammaen din sa....

Pelle tidde brått, for akkurat da kom fru Finkeltopp inn i stua med appelsinene. Hadde hun hørt hva de ropte til hverandre? Ja, kanskje. Iallefall satte hun seg ned ved bordet og fortalte hvordan man kunne være venner med Jesus. Det var helt merkelig. Hun satt der så hverdagslig og skrelte appelsiner. Samtidig sa hun ord som Pelle aldri hadde hørt før, og som han aldri glemte siden.

Fru Finkeltopp sa at Jesus kunne være mange steder på en gang. Det kunne ikke menneskene, for de var bare mennesker. Men Jesus var Guds Sønn. Derfor kunne han alt! Han kunne sitte på en trone i himmelen og være konge over englene. Samtidig kunne han gå usynlig omkring på jorda og se hva menneskene holdt på med.

Jesus elsket menneskene. Han elsket både de snille og de slemme, og han ønsket å være venner med alle sammen. Men de hadde jo fått sin egen vilje. Derfor kunne han ikke bestemme over dem. De måtte selv velge om de ville ha ham til venn eller ikke...

Pelle syntes det var rart at Jesus brydde seg om slemme folk. Men det var litt fint også, for han visste at han hadde gjort mange ting som ikke var helt bra.

- Du fru Finkeltopp.....sa Pelle tankefullt. - Tror du Jesus vil være venner med meg også?

Han ønsket at fru Finkeltopp skulle si ja. Å, som han ønsket det. Så svarte hun ja.

- Ja, hvis du vil det selv.

- Jeg vil det, jeg vil det! ropte Pelle ivrig.

- Da er dere venner, sa fru Finkeltopp. Så enkelt var det.

7.desember

- Kommer han aldri mer tilbake igjen, han Jesus? Det var Pelle som spurte, og det var den sjette gangen de hadde fortellerstund hjemme hos Jonathan.

- Joda, det gjør han, sa fru Finkeltopp. Og så fortalte hun hvordan det ville bi når Jesus kom tilbake til jorda.

Da skulle han ikke komme som et fattig, lite barn. Han skulle ikke bli født i en stall i Betlehem. Nei, da skulle han komme som en mektig konge. Han skulle herske over alle land i verden, og over alle konger på jorda. Alle mennesker skulle se ham når han kom gjennom lufta sammen med englene sine. Da skulle det bli så lyst som når lynet for over himmelen. Å, for et syn det skulle bli.

Når Jesus ble konge over jorda, da skulle han gjøre slutt på alt det onde, og sette fienden i fengsel. Da skulle det bli ferd i hele verden. Ingen skulle krige mot hverandre, og ingen skulle være uten mat. Da skulle løvene miste rovdyrtennene sine. De skulle få oksetenner og oksemage, slik at de kunne spisse gress igjen. Alt skulle bli slik som det var i den deilige hagen Gud hadde skapt en gang for lenge siden.

Øynene til Pelles skinte mens fru Finkeltopp snakket. Han kunne se Jesus i tankene sine. Pelles Jesus red over himmelen på en snøhvit hest. Han hadde gullkrone og gullsverd, og han hadde prektig, rød kappe som bølget i vinden. Bak ham kom alle englene. Pelle visste ikke hvordan engler så ut, men han trodde at de lignet litt på Jesus.

Englene red på hvite hester, de også, og gullsaler hadde de alle sammen, men ikke så fine som kongens. Ingen kunne måle seg med ham. Pelle så at englene hadde gulltrompeter som var pyntet med perler. Når de blåste på trompetene, ble hele himmelen full av lyd. Det tutet mye mer enn på 17.mai. Ja, det var så flott at Pelle holdt på å miste pusten!

Men englene gjorde mer enn å blåse på trompet. De ropte ut beskjeder til menneskene.

- Her kommer kongenes konge! ropte de med høye englestemmer.

- Gi plass for kongens konge! Knel for hans høyhet og hyll ham, alle menneskebarn!

Og alle knelte. Pelle også. Han bøyde nakken i ærbødighet for kongens konge, Guds Sønn. Det var en veldig høytidelig stund.

Da Pelle løftet hodet, oppdaget han at det sto en ys skikkelse foran ham. Det var kongenes konge! Ja, tenk, den mektige kongen sto og så på ham med de gyldne øynene sine. Kappen hans glinset som silke. Det glimtet i gullsverdet, og det lyste fra alle juvelene han hadde i kronen. Men ansiktet hans lyste aller mest. Pelle fikk en skygge bak seg, så sterk var glansen fra kongenes konge.

- Pelle Pimpen! Det var kongen som snakket. Han snakket til Pelle. Stemmen hans var annerledes enn stemmer pleide å være. Den lignet torden og musikk.

- Pelle Pimpen, sa kongen. - Jeg har lagt merke til deg. Du er trofast og modig. Jeg ønsker at du skal være min venn og spise ved mitt kongelige bord. Vil du det?

- Ja, Herre Konge, hvisket Pelle.

- Så stig opp på hesten min, sa kongen.

Men Pelle kom seg aldri opp på den hvite hesten, for akkurat da hørte han en annen stemme. Det var stemmen til Jonathan. Den trengte seg langt inn i tankene hans.

- Blir det ikke gøy? ropte Jonathan. Og så rusket han i Pelle. Han rusket vekk alle de fine tankene som Pelle hadde tenkt.

Kongenes konge og englehæren ble borte i et øyeblikk. Det var bare Pelle som ble igjen. En helt vanlig Pelle. Pelle hadde tenkt så deilig, og så var det ikke sant. Han var ikke kongens venn likevel. Han var bare Pelle Pimpen fra Snurrebekk.

6.desember

Den femte dagen fortalte fru Finkeltopp om det fornderlige som hendte etter at Jesus ble lagt i graven. Jesus ble ikke begravd i jorda. Han ble lagt i en gravhule som var hogd ut av fjellet. Foran åpningen lå det en kjempestor stein, og utenfor graven var det massevis av soldater. De skulle passe på at ingen fikk lurt seg til å stjele Jesus og bære ham bort.

Det var fordi Jesus en gang hadde sagt noe merkelig. Han hadde sagt at han kom til å bli drept, men han skulle ikke ligge lenge i graven og være død. Når ter dager var gått, skulle han bli levende igjen. Noen sa at det bare var tull, og at Jesus var en bedrager. Han kom aldri til å bli levdende igjen. Sånt hendte bare ikke.

Men det var noe annet som kunne hende. Disiplene til Jesus kunne smyge seg ut om natta mens folk i Jerusalem lå og sov. De kunne bære Jesus bort fra graven så stile som spøkelser, og siden kunne de si:

- Ha-ha! Jesus er bitt levede igjen! Han er ikke i graven lenger. Bare se! Graven hans er tom! Han har stått opp igjen! Det var sant, det han sa!

- Sånn kunne det gå hvis ingen passet på graven. Men nå var soldatene der, og de fikk ikke lov til å blunde et øyeblikk. De måtte være spillvåkne, og spesielt den tredje dagen, for det var da det kunne hende noe. Og soldatene sov ikke. De stirret mot graven med stive øyne, men de så ikke en eneste, liten disippel som kom for å stjele Jesus. Ingen listet seg mellom buskene. Alt var stille.

- Nei, soldatene så ingen disipler. Men de så noe annet. De så et lyn som kom ned fra himmelen. Nei, det var ikke et lyn likevel. Det var...det var en...en engel! En ordentlig engel var det! Engelen vippet steinen bort fra graven så lett som inegn ting. Samtidig begynte jorda å riste under føttene på soldatene. De ble så redde som de aldri har vært før. De trodde de skulle dø. Men det hendte mer. Det hendte noe helt utrolig, for at ut av graven kom Jesus Kristus, Guds Sønn. Han så ikke ut som en dødning. Nei, han strålte som solen og stjernen og regnbuen. Han var vakrere enn det finnes ord for.

- Men soldatene så det ikke. De hadde visst besvimt. Det fantes ikke en eneste soldat som sto på føttene sine. Alle lå strødd omkring på marka. Ingen mennesker så at Jesus gikk ut av graven sin. Ingen mennesker visste at Jesus gikk ut av graven sin. Ingen mennesker visste at akkura da hadde Jesus seiret og fienden tapt. Men fienden visste det. Og han krøp sammen og skalv.

- Siden viste Jesus seg for disiplene så de skulle se at han levde. Han sa at han snart skulle reise til sin Far i himmelen. Men disiplene behøvde ikke å være redde, for han skulle passe på dem likevel. Og en dag tok han farvel med dem. De sto på et lite fjell og så på at han ble løftet opp fra jorda. Høyere og høyere steg Guds Sønn. Ennå kunne de se ham der oppe i den klare lufta. Han løftet hendene som om han ville velsigne dem. Men så kom en sky seilende over himmelen. Den stilte seg foran ham som en gardin. Da ble han borte, og de så ham ikke mer...

Alt dette fortalte fru Finkeltopp til Pelle og Jonathan. De satt stille hele tiden. De hadde visst aldri sittet så stille før. Pelle var stille siden også, da han gikk hjem til seg selv. Ved hekken stanset han og stirret opp i luften. Han tenkte at et sted der oppe måtte himmelriket være. Og han undret seg over at Jesus kunne passe på disiplene når han var så langt borte.

5.desember

Fortsettelse:

Den fjerde dagen kom Pelle for å høre mer om Jesus. Jonathan var alene hjemme akkurat da. Han møtte Pelle i døren.

- Kom, så skal jeg vise deg noe rart, sa han og dro Pelle med seg bort til stuebordet. Der lå det et kart. Det var det Jonathan skulle vise Pelle.

- Alt dette er Israel, sa Jonathan. - Det er Jesus sitt land. Vil du se hvor Jesus gikk på vannet?

Pelle nikket.

- Der! Jonathan pekte på en blå flekk på kartet. Det lignet en pære.

- Det er Gennesaretsjøen, forklarte han. - I den sjøen fantes det fisk som hadde penger i munnen.

- Næ! sa Pelle.

- Joda. Det var en mann som skulle betale skatt, og så hadde han ikke penger. Så sa Jesus at han skulle gå ned til sjøen og fange en fisk, og den fisken hadde penger i munnen.

Pelle ville ha spurt om de andre fiskene også hadde penger i munnen, men han fikk ikke sagt noe, for Jonathan snakket hele tida. Jonathan hadde nettopp sett på kartet sammen med mammaen sin. Derfor visste han så masse om Jesus. Han holdt på å sprekke med alt det han visste. Det var jo klart han måtte fortelle det til Pelle.

Jonathan skrøt av Jesus. Han sa at Jesus var flinkere enn en doktor. Hvis noen var syke, så kunne Jesus gjøre dem bra på et øyeblikk. Han behøvde bare si: "Bli frisk", så ble de frisk med det samme.

- Næ! sa Pelle.

- Joda. Og så satte han ører på folk.

- Hadde de ikke ører fra før av? spurte Pelle.

- Nei, for det var en mann i Jerusalem som ikke hadde ører. Iallfall hadde han bare ett, og vips, så hadde mannen to ører!

Akkurat da kom det en stemme fra sofaen. Men det var ikke sofaen som snakket. Det var fru Finkeltopp. Hun hade listet seg inn i stua uten at de merket det. Fru Finkeltopp sa at det var riktig, det som Jonathan hadde sagt. Jesus hadde ordnet øret til en mann i Jeusalem. Det var det siste mirakelet Jesus gjorde før han ble tatt til fange.

- Ble han tatt til fange? spurte Pelle forbauset.

- Jeg skulle akkurat til å fortelle om det, sa Jonathan fort. - De tok Jesus til fange og bandt han og...

- Hvem da? avbrøt Pelle.

- Noen som ikke likte Jesus. De bandt ham og...

- Hvorfor likte de ham ikke?

- fordi de var misunnelige. De bandt ham og sendte ham til forhør, og så ordnet de det slik at an ble dømt til døden.

- Var det ingen som hjalp ham? spurte Pelle.

Jonathan ristet på hodet.

- Ikke Gud heller?

- Niks, sa Jonathan. Så lukket han munnen og ville ikke forelle mer. Men fru Finkeltopp ville fortelle. Hun tok Pelle på fanget og la armene rundt ham slik mamma Mala pleide å gjøre når hun skulle trøste Pelle. Mamma Malla hadde smalt fang og tnne knær. Det hadde ikke fru Finkeltopp. Fru Finkeltopp hadde stort, mykt fang.

Mens de satt slik fortalte fru Finkeltopp hvorfor Gud ikke reddet livet til sønnen sin. For det kunne han ha gjort. Han kunne ha reddet Jesus så lett som ingenting. Men da kunne han ikke ha reddet menneskene. Hvis ikke Jesus hadde dødd, så måtte menneskene ha blitt hos fienden bestanding. De ville aldri ha sluppet ut av fangehullet hans.

Pelle hadde nesten glemt hvorfor Jesus kom til jorda. Men nå husket han det. Jesus skulle kjøpe menneskene tilbake til Gud. Han skulle betale med blodet sitt. Sånn var det. Pelle tenkte en liten stund.

- Ville jeg også vært hos fienden hvis ikke Jesus hadde dødd?

- Ja, sa fru Finkeltopp

- Jonathan også?

- Ja, Jonathan også.

- Og mamma, og pappa og ungen?

- Ja, du og jeg og Jonathan og mamma og pappa og ungen og alle mennesker i hele verden, vi måtte ha blitt hos fienden hvis ikke Jesus hadde dødd.

- Men han har dødd, ikke sant, vel?

- Jo, sa Fru Finkeltopp stille. - Jo, Pelle, han har dødd.

- Ble alle menneskene frie da? spurte Pelle.

- Ja, da ble de frie, sånn at de kunne bli venner med Gud hvis de ville.

- Det vil i allefall jeg, sa Jonathan. - Jeg har bestemt meg for lenge siden. Jeg vil være Gud sin gutt.

- Det vil jeg også, det, sa Pelle.

Men han hadde ikke bestemt seg for lenge siden. Han bestemte seg akkurat da.

4.desember

Visst du vil ha med sammenhengen, må du lese fra 1.desember:

Den tredje dagen hadde Pelle mye å spørre om. Han ville vite hvorfor løvene hadde sluttet å spise gress, og hvorfor de var blitt farlige. Så ville han vite når krigen kom inn i verden, og hvem det var som begynte, og han ville vite hvorfor mange mennesker var fattige og syke og sultne når Gud hadde ment at alle skulle ha det godt.

Fru Finkeltopp sa at alt det vonde kom inn i verden en gang for lenge siden, da de første menneskene ble uvenner med Gud.

- Det var da løvene sluttet å spise gress, ropte Jonathan ivrig. -De fikk stygge, spisse rovdyrtenner!

- Akkurat, sa fru Finkeltopp.- Da kom døden og sorgen og hatet og fattigdommen til jorda. Alt sammen kom fordi menneskene gikk på parti med fienden.

- Hva slags fiende? Spurte Pelle.

- Guds fiende, svarte fru Finkeltopp.

- Hadde Gud en fiende?

- Ja, sa fru Finkeltopp. - Gud hadde en fiende. Fienden var ikke så sterk som Gud, og ikke så mektig heller. Men han kunne stelle til mye trøbbel likevel. Fienden kunne ikke skape noe av ingenting. Det kunne bare Gud og Jesus. Men han kunne skape seg om. Det var det som var så nifst. Han kunne se vakker og snill ut visst han ville. Men han var ikke snill. Han var ond. Hele dagen og hele natta tenkte han ut onde ting. Han likte alle slags ulykker. Alt som var fælt og trist og sørgelig, det likte han.

- Den gangen menneskene gikk på parti med fienden, så visste de nok at det var galt. Gud hadde sagt hva de måtte passe seg for, og hva som var farlig. Men fienden snakket så vakkert at menneskene valgte å høre på ham i stedet or å høre på Gud. På den måten ble de venner med fienden og uvenner med Gud. Det var akkurat som fienden stjal menneskene fra Gud og gjorde dem til fanger.

- Kunne de ikke rømme? sa Pelle.

- Nei, sa fru Finkeltopp. - Det gikk ikke an. Når de først hadde sagt ja til fienden, så kunne de ikke bli venner med Gud igjen av seg selv.

- Gud kunne stjele dem tilbake igjen, foreslo Pelle.

Men fru Finkeltopp ristet på hodet og sa at det kunne han ikke.

- Hvorfor ikke det? spurte Pelle.

- Fordi menneskene bestemte over seg selv, og de hadde valgt å gå med fienden. Da var det fienden som eide dem. De tilhørte ikke Gud lenger. Hvis Gud ville ha dem tilbake igjen, måtte han kjøpe dem fri.

- Det var vel ingen sak for Gud, sa Pelle. - Han kunne skape massevis av penger. En hel sekk!

- Det ville ikke være nok til å kjøpe menneskene fri, sa fru Finkeltopp.

- Tusen sekker, da?

- Det ville ikke være nok, det heller

- Men hvis han skapte hundre tusen millioner trillioner sillioner sekker fulle av gullpenger, ville det være nok?

- Nei, sa fru Finkeltopp. - Det fantes bare en betaling som var stor nok til å kjøpe menneskene fri, og det var blodet til Jesus, Guds sønn.

- Hvis menneskene skulle bli reddet, måtte Jesus bli menneske selv. Han måtte bli født av ei menneskedam og vokse opp i et menneskehjem. Så måtte han prøve ut hvordan det var å ha det vondt. Han måtte prøve hvordan det kjentes å være syk og fattig og sulten. Han måtte bli slått og mobbet og pisket og spyttet på, og til slutt måtte han bli drept og lagt i en grav.

- Det ville han vel ikke, sa Pelle.

- Jo, tenk at det ville han!. Han var så glad i menneskene at han gjorde alt det han måtte gjøre for at de skulle bli frie. Fru Finkeltopp smilte da hun sa det, og hun ble varm i øynene.

- Ble han menneske på ordentlig? spurte Pelle.

- Javisst! sa fru Finkeltopp.- Han ble født i en by som heter Betlehem.

- En ordentlig by som finnes i verden?

- Ja, en helt ordentlig b. Den ligger i et lite land som heter Israel.

- Å! sa Pelle.

Han tenkte han skulle spørre faren sin om det fantes et land som het Israel og en by som het Betlehem. Men da han kom hjem hadde han glemt begge navnene.

3.desember

Den første dagen fortalte fru Finkeltopp om Gud. Hun sa at det var faren til Jesus. Gud var den sterkeste og mektigste i hele verden. Han kunne plukke sola vekk fra himmelen hvis han ville. Så mektig var han. Men han ville ikke gjøre det, for han elsket alle menneskene, og menneskene kunne ikke leve uten sola. Så rakk ikke fru Finkeltopp å fortelle mer, for hun måtte skynde seg til butikken for å handle.

Den andre dagen fortalte fru Finkeltopp om hvordan det var i begynnelsen.

- I begynnelsen var det mørkt over alt, sa hun. - Da fantes det ingen jord og ingen himmel. Det var bare Gud og hans sønn som fantes. Ingen andre. Bare Gud og hans sønn, Jesus, lyste opp i det store mørket.

- Men så bestemte Gud at han ville skape noe fint, og så skapte han himmelen og jorda. Han skapte sola og månen og stjernene, og han skapte dagen og natta. Jesus hjalp til, for han kunne skape han også. Han var jo Guds sønn. Derfor kunne han gjøre det samme som Gud.

- Å, så mye vakkert de fikk til. De skapte trær og blomster og gress. De skapte koselige dyr, og massevis av engler. De skapte ALT. Fru Finkeltopp slo ut med armene for liksom å vise hvor forferdelig mye Gud hadde skapt sammen med sin sønn, Jesus.

Hun fortalte også at Gud skapte menneskene aller sist. Mannen het Adam, og dama het Eva. Gud gjorde menneskene klokere enn dyrene. Han gav dem vilje, slik at de kunne bestemme over seg selv. De kunne bestemme over dyrene også. Så heldige var de!

Gud var ordentlig smart. Han ordnet det slik at menneskene kunne få barn. På den måten ble det flere og flere mennesker, uten at Gud behøvde å skape dem en for en. Slik var det med dyrene også. De fikk massevis av unger. Men til å begynne med fantes det bare voksne dyr, og det fantes ingen andre mennesker enn Adam og Eva.

- Den gangen var det godt å leve på jorda, sa fru Finkeltopp. - Krigen var ikke funnet opp og alle dyrene var snille.

- Løvene også? sa Pelle. - Var løvene også snille?

- Ja, det var de.

- Spiste de ikke opp Adam og Eva?

- Nei, langt ifra! De spiste gress og syntes det smakte utmerket.

- Hvorfor spiser de ikke gress nå lenger? spurte Pelle.

- Det skal vi snakke om i morgen, sa fru Finkeltopp. Så hadde hun ikke tid til å fortelle mer den dagen, for hun måtte lage middag og vaske klær og vanne blomster.

2.desember

En dag va Pelle hjemme hos Jonathan. De lekte i stua. Og der, i stua hos Jonathan, oppdaget Pelle noe merkelig. Et bilde som hang over sofaen. Pelle så på bildet. En mann med kjole, og så hadde han skjegg. Men det merkeligste var at mannen, han gikk på vannet. Gikk, som om det var en helt vanlig vei.

- Hvem er det? sa Pelle og pekte på bildet

- Det ser du, vel, sa Jonathan. - Det er jo Jesus.

- Jesus? sa Pelle. - Hvem er Jesus?

- Har du aldri hørt om Jesus? spurte Jonathan forbauset.

- Nei, sa Pelle

- Har du ikke hørt om Gud heller?

- Nei, sa Pelle igjen

- Men englene, da, dem har du vel hørt om?

Pelle ristet på hodet.

Jonathan sa ikke mer. Han begynte å bygge legotårn.

- Hvorfor går han på vannet, han derre Jebus? spurte Pelle

- Jesus, rettet Jonathan.

- Javel, da. Jesus. Hvorfor går han på vannet?

- Jesus kan vel gå på vannet så mye han vil, sa Jonathan.

- Nei, for det går ikke an, sa Pelle. - Ingen kan gå på vannet uten å dette nedi.

- Jo, Jesus. Han kan gjøre alt det han vil.

- Kan han gå på skyene også? Kan han sveve?

- Jada, sa Jonathan. - En gang svevde han opp til Gud gjennom luften.

- Næ, sa Pelle. - Hva mer kan han?

- Han kan gjøre seg usynlig

- Næ, sa Pelle igjen. - Hva mer kan han?

- Han kan bestemme over vinden. Han snakker til bølgene, og så legger de seg ned og blir flate som pannekaker.

- Hva mer kan han? maste Pelle.

- Han..Jeg husker ikke mer. Du kan spørre mamma, for hun vet alt om Jesus.

Så hentet Jonathan mammaen sin. fru Finkeltopp kom inn i stua. Hun var rund i kroppen, hadde briller og blå tøfler. Pelle hadde aldri sett henne før.

- Han der vil vite noe om Jesus, sa Jonathan og pekte på Pelle.

- Hva vil du vite? spurte hun vennlig.

- Alt, sa Pelle, og så ned på føttene sine.

- Vil du vite alt om Jesus? spurte fru Finkeltopp

- Ja, sa Pelle.

- Helt fra begynnelsen?

- Ja, sa Pelle igjen.

Pelle tenkte at når han møtte noen som visste alt om Jesus, måtte han benytte anledningen.

Da sa Fru Finkeltopp at ingen mennesker kunne vite alt om Jesus. Men hun visste ganske mye. Hun visste så mye at det ikke gikk an å fortelle på en liten stund. Men hvis Pelle ville, kunne hun fortelle litt hver dag. Det ville Pelle.

1.desember

Det var en gang en liten utt som het Pelle Pimpen. Mammaen het Malla Pimpen og pappaen het Kalle Pimpen. Så hadde han en søster som het...Nei, det er sant, søsteren hans var så liten at hun hadde ikke fått noe navn enda. De kalte henne "ungen".

Pelle hadde nettopp flyttet til Snurrebekk. Han bodde nå i et rekkehus med familien sin. Utenfor var det en hage han kunne leke i. Mellom Pelles hage og naboens hage var det en hekk. En morgen oppdaget Pelle at det var et hull i hekken. Han gjorde da noe han kanskje ikke hadde lov til; han gjorde hullet større, og større og større.

Så hendte det noe plutselig; det spratt fram et asnikt i hullet. Et gutteansikt.

- Hei, sa gutten.

- Hei, sa Pelle

- Kom og lek med meg. Du kan krype gjennom hullet.

Så gjorde Pelle det. På andre siden var det en gutt, og han var omtrent like stor som Pelle. Han het Jonathan Finkeltopp. De ble venner.

Det var bra at Pelle ble venner med Jonathan, for det var Jonathan som hjalp han til å bli kjent med den usynlige vennen. Når jeg snakker om usynlig venn, så tror du kanskje at jeg forteller et eventyr. Men det gjør jeg ikke, for det finnes en usynlig venn som alle mennesker kan bli kjent med. De må bare lære hvordan de skal få det til å virke