Fortsettelse:
- Kom, så skal jeg vise deg noe rart, sa han og dro Pelle med seg bort til stuebordet. Der lå det et kart. Det var det Jonathan skulle vise Pelle.
- Alt dette er Israel, sa Jonathan. - Det er Jesus sitt land. Vil du se hvor Jesus gikk på vannet?
Pelle nikket.
- Der! Jonathan pekte på en blå flekk på kartet. Det lignet en pære.
- Det er Gennesaretsjøen, forklarte han. - I den sjøen fantes det fisk som hadde penger i munnen.
- Næ! sa Pelle.
- Joda. Det var en mann som skulle betale skatt, og så hadde han ikke penger. Så sa Jesus at han skulle gå ned til sjøen og fange en fisk, og den fisken hadde penger i munnen.
Pelle ville ha spurt om de andre fiskene også hadde penger i munnen, men han fikk ikke sagt noe, for Jonathan snakket hele tida. Jonathan hadde nettopp sett på kartet sammen med mammaen sin. Derfor visste han så masse om Jesus. Han holdt på å sprekke med alt det han visste. Det var jo klart han måtte fortelle det til Pelle.
Jonathan skrøt av Jesus. Han sa at Jesus var flinkere enn en doktor. Hvis noen var syke, så kunne Jesus gjøre dem bra på et øyeblikk. Han behøvde bare si: "Bli frisk", så ble de frisk med det samme.
- Næ! sa Pelle.
- Joda. Og så satte han ører på folk.
- Hadde de ikke ører fra før av? spurte Pelle.
- Nei, for det var en mann i Jerusalem som ikke hadde ører. Iallfall hadde han bare ett, og vips, så hadde mannen to ører!
Akkurat da kom det en stemme fra sofaen. Men det var ikke sofaen som snakket. Det var fru Finkeltopp. Hun hade listet seg inn i stua uten at de merket det. Fru Finkeltopp sa at det var riktig, det som Jonathan hadde sagt. Jesus hadde ordnet øret til en mann i Jeusalem. Det var det siste mirakelet Jesus gjorde før han ble tatt til fange.
- Ble han tatt til fange? spurte Pelle forbauset.
- Jeg skulle akkurat til å fortelle om det, sa Jonathan fort. - De tok Jesus til fange og bandt han og...
- Hvem da? avbrøt Pelle.
- Noen som ikke likte Jesus. De bandt ham og...
- Hvorfor likte de ham ikke?
- fordi de var misunnelige. De bandt ham og sendte ham til forhør, og så ordnet de det slik at an ble dømt til døden.
- Var det ingen som hjalp ham? spurte Pelle.
Jonathan ristet på hodet.
- Ikke Gud heller?
- Niks, sa Jonathan. Så lukket han munnen og ville ikke forelle mer. Men fru Finkeltopp ville fortelle. Hun tok Pelle på fanget og la armene rundt ham slik mamma Mala pleide å gjøre når hun skulle trøste Pelle. Mamma Malla hadde smalt fang og tnne knær. Det hadde ikke fru Finkeltopp. Fru Finkeltopp hadde stort, mykt fang.
Mens de satt slik fortalte fru Finkeltopp hvorfor Gud ikke reddet livet til sønnen sin. For det kunne han ha gjort. Han kunne ha reddet Jesus så lett som ingenting. Men da kunne han ikke ha reddet menneskene. Hvis ikke Jesus hadde dødd, så måtte menneskene ha blitt hos fienden bestanding. De ville aldri ha sluppet ut av fangehullet hans.
Pelle hadde nesten glemt hvorfor Jesus kom til jorda. Men nå husket han det. Jesus skulle kjøpe menneskene tilbake til Gud. Han skulle betale med blodet sitt. Sånn var det. Pelle tenkte en liten stund.
- Ville jeg også vært hos fienden hvis ikke Jesus hadde dødd?
- Ja, sa fru Finkeltopp
- Jonathan også?
- Ja, Jonathan også.
- Og mamma, og pappa og ungen?
- Ja, du og jeg og Jonathan og mamma og pappa og ungen og alle mennesker i hele verden, vi måtte ha blitt hos fienden hvis ikke Jesus hadde dødd.
- Men han har dødd, ikke sant, vel?
- Jo, sa Fru Finkeltopp stille. - Jo, Pelle, han har dødd.
- Ble alle menneskene frie da? spurte Pelle.
- Ja, da ble de frie, sånn at de kunne bli venner med Gud hvis de ville.
- Det vil i allefall jeg, sa Jonathan. - Jeg har bestemt meg for lenge siden. Jeg vil være Gud sin gutt.
- Det vil jeg også, det, sa Pelle.
Men han hadde ikke bestemt seg for lenge siden. Han bestemte seg akkurat da.

















